Gutten som var spøkelse

Det var en kveld jeg satt alene hjemme og så på TV. Da bestemte jeg meg for å gå til kiosken. Jeg låste døra og gikk ned til kiosken, men den var stengt. Da jeg kom hjem var døra åpen, jeg trodde mamma og pappa hadde kommet hjem, men det var ingen der. Da gikk jeg inn i stua igjen og satte på TVen. Men det var ingen ting å se på, så jeg gikk opp på rommet mitt. Da hørte jeg at det knirket i trappa, jeg gikk ned, men det var fortsatt ingen der. Jeg gikk opp igjen og la meg til å sove. Neste morgen hadde mamma og pappa kommet hjem.

Da jeg gikk på skolen var det akkurat som om noen gikk bak meg. Da jeg snudde meg så jeg ingen. Når jeg gikk hjem fra skolen, var det akkurat som om noen gikk bak meg igjen. Jeg begynte å gå fortere, men skrittene hørtes fortsatt. Da begynte jeg å løpe og kom endelig hjem. Jeg sa ingen ting til mamma og pappa, men løp rett opp på rommet mitt. Jeg så ut av vinduet og så en skygge. Det var akkurat som om noen satt foran treet i hagen. Øynene var mest synlige, de var helt røde. Jeg ville ikke se, så jeg trakk for gardinene.

Dagen etter fortalte jeg det til en venn. Han skjønte ikke hva jeg mente. Etter skolen vart han med meg hjem. Da vi hadde spist og gjort lekser ville han gå opp på loftet. Der skulle han vise meg noe. Når vi kom opp, satte vi oss ned på to stoler som var der. Jeg sa: "Hva skulle du vise meg?" Han sa: "Vent litt så skal du få se, men du må love og ikke bli redd". Han gikk bak en pappeske og kom fram igjen som et spøkelse. Inni meg var jeg redd, men jeg turte ikke si det. Da sa han: "Det er jeg som har fulgt etter deg hele tiden." Når han gikk hjem var han helt vanlig, men når han kom ut i gata vart han plutselig borte. Han kom aldri på skolen igjen. Og jeg var den eneste som visste at han var et spøkelse!