skrevet av Maria, 6. klasse Thune skole
Hei, jeg heter Mia, og søsteren min heter Pia. Vi er tvillinger. Vi er 10 år og går i 5. klasse på Haugum skole. Haugum skole har en liten bakgård, det ser ut som en komposthaug for ingen vil stelle den. Vel, nok om det. Nå skal jeg og Pia fortelle om en uke vi gikk hjem fra skolen.
Når vi går hjem, går vi forbi et digert hus. Det har visst vært en gammel skole. Mange sier at det spøker der, men jeg og Pia tror ikke noe på det. Vi kom hjem, og kjente at det luktet middag. Vi sa til hverandre: "Mamma er hjemme." Så hørte vi: "Hallo, er det dere jenter?" "Ja, det er oss", svarte vi og gikk opp på rommet for å planlegge kvelden.
Mor og far skulle på fest, og hadde ikke fått noen barnepike. Vi skulle være hjemme alene. Kvelden kom og mor og far dro. Vi begynte med å se på TV. Pizzaen var i ovnen, og brusen i glasset. Hurra, vi var alene! Så gikk Pia og hentet pizzaen, vi satte oss og koste oss ordentlig.
Plutselig hørte vi et hyl! Pia satte fast en pizzabit i halsen, og begynte å hoste. Det hylte igjen, og vi ble helt stive av skrekk. Jeg reiste meg og skrek tilbake, da knirket det som om noen gikk i trappa. Pia hylte: "Se, se!!" og pekte på TVen. Den ble svart, og vi så en skygge bak oss. Vi snudde oss fort rundt, men så ingen ting. Pia så ut som et spørsmålstegn. Det hylte igjen, nå så jeg et stort lys midt på gulvet, så var det ikke noe mer.
Neste dag så vi ut som vi hadde fått sjokk. Far spurte om vi hadde sett spøkelser. "Ja," sa jeg. Hvordan kunne han vite det? Hadde han sett noe? Kanskje det var far som var et spøkelse? Kanskje uten at noen i familien visste det. "Nei!" Jeg slo meg selv, og sa høyt: "Skjerp deg, Mia!" Far og mor så forundret på meg. Jeg sa: "Kom, Pia, ellers rekker vi ikke skolen."
Når vi gikk forbi den gamle skolen, syntes jeg det lyste der, og at gardinene var trukket for. "Pia, se!" sa jeg. "Vi går inn," sa Pia. "Nei," sa jeg. "Jo da, kom nå." "Ja vel da, men det er jo låst." "Nei, den er åpen!" sa Pia. Vi gikk inn. Så hørte vi det samme hylet igjen. Men det var også en stemme som snakket: "Gå og kom! Gå og kom!" Vi løp derfra så fort vi kunne. Men i forfjamselsen løp vi ikke hjemover, men tilbake til skolen. Dermed måtte vi forbi den gamle nifse skolen enda en gang. Vi løp forbi med hjertet i halsen. Der inne kunne vi så vidt skimte en mørk skikkelse som vinket. Når vi kom hjem, fortalte vi mamma alt vi hadde opplevd. Mamma trodde selvfølgelig ikke på oss. Det var det. Spøkelset viste seg ikke mer. Skulle du møte et spøkelse så bli ikke redd.